Ikke bare når du handler på matbutikken eller er på visning på bolig, men også når du handler aksjer? Det er nemlig ikke alle som gjør det. Det virker som mange bevisst eller ubevisst benytter en «greater-fool» strategi. Dvs litt enkelt forklart å kjøpe en aksje fordi interessen er høy (eller ventet å øke), slik at du kan selge den med gevinst til en «enda større idiot enn deg selv«.

Jeg synes dette er en strategi med høy risiko, og er helt uaktuell å benytte i måten jeg forvalter på. En ting er dårlige selskaper, der vil tiden uansett jobbe mot deg, men selv i gode selskaper må en passe på. Jeg har ikke gjort nok research til å si at Intel og Cisco er gode selskaper, men om vi ser på utviklingen i salg, EBIT og EPS over de siste drøyt 20 år, så har det vært relativt solid fundamental utvikling vil jeg si.

Men til tross for dette har avkastningen vært +/- 0 om du kjøpte aksjene på sine respektive topper i år 2000 (+1.4% årlig i Intel og minus 1.1% årlig i Cisco). De var nemlig altfor høyt verdsatt, og nå har det gått over 20 år der fokuset mot IT og digitalisering har økt voldsomt.

I FIRST Veritas er det både billige og dyre selskaper. Men siden jeg ser på verdsettelse som et risikoparameter, og fondets investeringsfilosofi er å «eie de 12-18 aksjene i Norden med den mest optimale kombinasjonen av høy kvalitet og lav risiko«, måler jeg selvsagt verdsettelsen som en del av selskapenes totalscore. Og jo høyere verdsettelsen er, jo lavere blir scoren, og jo mindre liker jeg å investere i selskapets aksjer.

Fakta og matemaikken vinner til slutt